Om E3 2012 og de største pressekonferansene

Et av årets største spillmesser er atter en gang over oss. E3 2012 er i dag et faktum. Jeg har tidligere skrevet litt om tanker og forhåpninger til messen, og selv om det meste står ved lag må jeg innrømme at jeg er noe mer spent på messen nå som den er i ferd med å begynne.

Nintendo har allerede tjuvstartet litt på messen og viste oss i natt en teaser-videopresentasjon av Wii U. Den kan sees her (en aldri så liten advarsel er på sin plass: Sometimes it's very, very lame...).

De store pressekonferansene braker løs i dag og i morgen. Først ute er Microsoft kl 18:30. Deretter følger EA ikveld kl 22:00 og Ubisoft ved midnatt. For nattmenneskene iblant oss sender Sony sin konferanse kl 03:00 natt til i morgen, og til slutt er det Nintendos tur kl 18:00 i morgen kveld.

Så der har dere mine planer de to neste dagene. Og høydepunktet? Fremdeles mer detaljer om Wii U...

Om lørdagsgodt, uke 22

Juni er nå over oss, og Fjellhaug begynner å gli inn i avslutningsmodus. Denne helga er det bibelskolens avslutning, og neste uke er det høgskolens tur. Mens vi masterstudenter? Vi leverer oppgaven først den 15.juni. To uker, altså.

Uansett: Ukas lørdagsgodt byr ikke på noen nye artister av noe slag, og for gamle travere vil både The Piano Guys og Video Game High School være kjente saker. Det betyr på ingen måte at det ikke er severdig av den grunn, så kos dere med god musikk og spill-basert humor.

Star Wars: Dark Forces

Vi kan vel like gjerne innrømme det først som sist: De Star Wars-spillene vi har sett de siste årene har stort sett vært begredelige greier. For all del, noen av dem har vært underholdende nok, og dersom vi går langt nok tilbake finner vi forholdsvis gode titler som Star Wars: Battlefront II og Star Wars: Empire at War. Men av de mer action-eventyrlige spillene har skuffelsen vært stor, enten det er snakk om Kinect Star Wars eller med tanke på Star Wars: The Force Unleashed og ikke minst den skuffende oppfølgeren. Kanskje er det bare på sin plass at vi i dag har fått annonsert Star Wars: 1313 hvor hovedpersonen mest sannsynlig blir den legendariske dusørjegeren Boba Fett?

Uansett: Om dagens spillmarked ikke kan tilby en dedikert Star Wars-gamer hva han er på jakt etter, får han grave et stykke nedover i arkivet og se hva han finner. Den som graver helt tilbake til 1995, vil finne det første spillet i det som i ettertid skulle bli fire spill (fem dersom man teller med utvidelsespakken Mysteries of the Sith) om Kyle Katarn, leiesoldaten som med sin bakgrunn i Imperiet nå nærer liten kjærlighet for dette mørkets rike. Star Wars: Dark Forces er Kyles første opptreden, og forteller oss en historie parallellt med gamle-trilogien om hvordan det hele startet.

På eventyr med Kyle Katarn

Omtrentlig ett år etter at Kyle fikk sikret de hemmelige plantegningene til Dødsstjernen og overlevert dem til prinsesse Leia (som er spillets første oppdrag), blir Kyle Katarn nok en gang hyrt inn av Mon Mothma i Rebellalliansens tjeneste. Det ryktes at Imperiet i all hemmelighet arbeider med å utvikle et nytt våpen og en ny form for stormtropper, såkalte Dark Troopers, under ledelse av en av Darth Vaders generaler, Rom Moch. Sammen med sin trofaste pilot Jan Ors må Kyle reise galaksen rundt på vegne av Alliansen for å spore opp mer informasjon om Dark Trooper-prosjektet og sette en stopper for det en gang for alle.

Det er noe begrenset hvor mye plass og utbrodering historien får i Dark Forces. Likevel er det hele tiden nok til at man fortsetter ferden med Kyle og kompani. Star Wars-historier blir ofte båret av spillerens allerede(?) bekjentskap til galaksen og dets kosmologi og historie, og Dark Forces er i så måte intet unntak. Samtidig får man nok eksklusiv informasjon og historie underveis til at man holder seg akkurat passe interessert. Og dessuten merker man at det er mer enn nok materiale i spillet om Kyle og han fortid (for ikke å si fremtid) som forblir ufortalt, og som legger gode premisser for fremtidige historier om leiesoldaten.

Imponerende standarisering

1995 var et år der PC-spillene var overlegne det meste man fant på konsollmarkedet, ikke minst på action- og skytespillfronten. Mye av æren for dette har selvsagt id Software og deres legendariske serier Doom og Wolfenstein. Star Wars: Dark Forces var Lucasarts' forsøk på å komme inn på markedet disse spillene hadde pløyet, samt gjøre noe mer enn å bare lage en ren Star Wars-klone av Doom. Resultatet må sies å være mer enn vellykket for sin tid. Foruten å bevege seg i intrikate og vanskelige miljø har spilleren også muligheter til å hoppe, dukke og sikte opp og ned. Dette høres ut som selvfølgeligheter med dagens teknologi, og selvfølgeligheter har det blitt fordi spill som Dark Forces gikk i forveien og etablerte dette på markedet.

Grafisk sett viderefører også Dark Forces prinsippene fra sine inspirasjonskilder. Blant annet kunne spille skimte med områder hvor man beveget seg på flere nivå, ikke bare på flatt terreng, noe som i og for seg var imponerende nok. Det er også imponerende å se hvordan gjenstander på avstand kan se tåkete og utydelige ut, hvor mye av dette er gjort med vilje. Et eksempel er på en av gruve-planetene man besøker i løpet av spillets gang, hvor troppene på avstand ser ut til å være hyllet inn i en rød tåke. Mye av dette kan man takke spillmotoren Jedi for, som Lucasarts utviklet spesifikt for dette spillet.

Et rikt arsenal

For spillerens del består det meste av Dark Forces av å ta seg frem i fientlig territorium og kvitte seg med all motstand på sin vei med de våpen man har for hånd eller finner underveis. Tilgangen på våpen er forholdsvis god, med både blastere, miner og thermal detonators til din disposisjon. Fiendenebilde burde også være kjent kost for dem som er noenlunde inne i Star Wars-universet, med alt fra stormtropper til de griselignende vesnene fra Gamorr (du vet, sånn som den som faller ned i rancor-buret til Jabba i Return of the Jedi sammen med Luke). Heldigvis er det ikke bare skyting som preger hverdagen til Kyle (skjønt det utgjør nok mesteparten av alt han må igjennom). Noen ganger skal det også løses oppgaver i form av hemmelige ganger som skal åpnes eller fengselskompleks som skal infiltreres, med all frem-og-tilbakegang det måtte medføre. Balansen mellom action og oppgaver er forholdsvis bra, og selv om jeg gjerne skulle sett større utfordringer på sistnevnte punkt kommer man uansett ikke bort ifra at Dark Forces først og fremst er tenkt som et skytespill, og man får ta til takke med det man får.

Lydnivået er nok der hvor Star Wars: Dark Forces skorter mest. Javisst, spillet tilbyr både stemmeskuespill og kjent Star Wars-musikk. Men sistnevnte går dessverre veldig mye på repeat, og jeg skulle ønske man hadde valgt ut noen flere musikkstykker (og gjerne kjørt dem man hadde valgt ut i sin helhet og ikke bare kutte dem halvveis uti sporet). Man merker også at stemmeskuespillet i spillmediet var forholdsvis ferskt på den tiden, ettersom det mangler noe på innlevelsen og kreativiteten. Men tatt i betraktning at det er snakk om et spill fra 1995 skal man kanskje ikke klage så mye...

Retro-moro

Alt i alt er Star Wars: Dark Forces et gammelt spill som har holdt seg usedvanlig godt, dersom man klarer å spille et spill med de grafiske standardene anno 1995 (noe som for meg ikke føles som noe stort offer i det hele tatt). Kyle Katarn utgjør en god hovedrolleinnehaver, og å utforske galaksen sammen med Kyle og hans trofaste blaster er absolutt noe som gir mersmak. For Star Wars-entusiaster med sans for gode spill er det ingen grunn til å nøle.

Score: 8/10

Mario Tennis Open

Er du veldig glad i tennis? Gruer du deg til en regnfull sommer? Liker du Mario? Har du en 3DS? Da kan Mario Tennis Open være noe for deg.

Les anmeldelsen her.

Score: 7/10

Om Mass Effect-tegneseriene

Da jeg stiftet bekjentskap med Mass Effect-serien for første gang i fjor, kalte jeg serien for vår tids største science fiction-eventyr (med et naturlig unntak av Firefly, selvfølgelig). I mars i år ble spilltrilogien avsluttet, hvor ikke minst avslutningen på spillet fikk internett og spillmiljø verden over til å koke over av debatt og (velbegrunnet) raseri.

Dette betyr likevel ikke at Mass Effect som serie behøver å være avsluttet av den grunn. En av Mass Effect-seriens sterkeste kort er nettopp hvor detaljert og dypt eposet er, og det finnes nok av ufortalte historier og fortellinger der ute som fremdeles kan fortelles. Noen av dem har allerede funnet veien til bok-formatet, mens tre andre historier har funnet sin vei til tegneseriens medium. I vår har jeg kjøpt og lest igjennom disse tre historiene, hvorav den siste kom ut så sent som mai i år, og her følger en kort vurdering av de tre albumene (mindre avsløringer kan forekomme, særlig om begynnelsen av hvert spill):

Mass Effect: Redemption
Hovedpersonen i det første albumet, Mass Effect: Redemption, er ingen ringere enn vår favoritt-minxarketype fra det første Mass Effect, asarien Liara T'Soni. Hendelsene i Redemption er satt til tiden etter åpningssekvensen av Mass Effect 2, hvor Liara fremdeles sliter med å finne sin rolle og funksjon i galaksen etter Shepards bortgang. Turen går til romstasjonen Omega, hvor Liara i sin jakt på informasjon om Shepard og hans mulige skjebne kommer i konflikt med den mystiske informasjonsforhandleren Shadow Broker, et navn Liara ikke støter på for første eller siste gang med denne historien.

Liara er uten tvil den av Mass Effect-kompanjongene dine som endrer mest personlighet i løpet av trilogiens gang. Fra å være en romvesen-arkeolog med en mer enn profesjonell interesse for Shepard, glir hun gradvis mer og mer over til en våpenfør og tøff asari med ben i nesa. Redemption er en viktig historie for å forstå noe av denne utviklingen, men det er samtidig vanskelig å helt få tak på Liaras personlighet og holdningsendringer i Redemption. Historien ender derfor opp et sted midt imellom de to sidene av Liara vi kjenner fra Mass Effect 1 og 2, og blir verken helt fugl eller fisk.

Score: 3/5

 Mass Effect: Evolution
For den som alltid har hatt lyst til å ta en nærmere kikk på forhistorien til hendelsene i Mass Effect-spillene, er Evolution et veldig godt sted å begynne. Evolution tar oss med til First Contact War, krigen som oppstod mellom menneskene og turian-rasen da menneskene begynte å ekspandere i verdensrommet. Det er heller ingen hvem som helst sin historie vi følger i Evolution: Serien er først og fremst historien om Jack Harper, mannen som i senere tid skulle bli viden kjent som lederen av pro-menneske-organisasjonen Cerberus, The Illusive Man. Men selv lederen av Cerberus må ha begynt sin vei mot toppen et sted, og Evolution forteller oss om Jack og hans to følgesvenners møte med turian-rasen, en viss Spectre fra denne rasen og ikke minst mystiske gjenstander fra tilsynelatende svunne tider.

Evolution forteller ikke bare historien om en av seriens mest mystiske skikkelser. Den forteller også en historie fra en tid før den vi er vant til å spille i. Selv om First Contact War faller noe unna hovedfokuset i Mass Effect-serien, ikke minst med tanke på siste spillet, er dette en del av galaksens historie jeg svært gjerne ville lest og sett (gjerne også spilt) mer av. Spennende er det også å stifte nærmere bekjentskap med turian-rasen, og vi får både se hjemplaneten Palavan og "kvinnelige" turians i løpet av seriens gang. Evolution lykkes med å fortelle en solid historie, og kommer helt klart ut som den beste av de tre seriene. Deler av stilarten i Evolution gir meg ellers assosiasjoner til bl.a. Firefly, noe som slettes ikke er en dum kobling.

Score: 4/5

Mass Effect: Invasion
Den tredje serien, Invasion, tar oss med til tiden kort før hendelsene i Mass Effect 3 sparkes i gang. Flere som har spilt Mass Effect 3 har muligens stusset over at Aria T'Loak, den selverklærte dronningen av romstasjonen Omega, i spillet satt på en bar i Citadel fremfor hjemme i sentrum av sitt domene. Invasion forteller oss hvordan dette skjedde, og leseren får overvære et plutselig angrep på Omega av mystiske Husk-lignende skapninger kalt Adjutants som dukker opp gjennom Omega 4 Relay. Aria er som kjent ikke ei asari som tar lett på ting, og iverksetter all makt hun besitter for å beskytte Omega - selv om dette inkluderer et samarbeid med tidligere nevnte organisasjon Cerberus.

Aria er uten tvil ei asari som tåler å få historier fortalt om seg selv. Veldig mye av historien i Invasion blir båret av Arias utrettelige innsatsvilje: Ikke bare for å beholde makten, men også for å bevare Omega. Koalisjonen som oppstår mellom Aria og Cerberus er selvsagt også kilde til mye av spenningen i historien, som med dette får et naturlig og spennende driv fremover. En historie som er Mass Effect-eposet verdig.

Score: 4/5

I tillegg til hovedhistoriene har hvert album noen mindre historier på et fåtalls sider som utdyper historiene til forskjellige hoved- og bifigurer i spillene. Noen av disse er underholdende nok. Andre? Eeeh...not so much.

Om lørdagsgodt, uke 21

Sola skinner, men noen ganger må man ta seg pauser også slik at man ikke blir solbrent eller får heteslag. Da kan det være godt med nettopp litt lørdagsgodt.

Vi starter med episode nr 2 av Video Game High School, som vi så første episode av forrige lørdag. Dette lover godt for fortsettelsen.



Vi fortsetter i spillseksjonen. Sephiroth har for lenge siden gått inn i spillhistorien som en av de mest ikoniske bossene. Men hvordan var han før han begynte i Shin-ra? Hva jobbet han med før? Og kan en dårlig dag på jobben ha hatt noe med saken å gjøre? Se video og se selv.